Museet 50 år i 1959

Eit uttrekk frå "Historielaget for Sogn" si årbok frå 1959, utgjeve i samband med 50 års jubileet for museet.

Det er ikke på sin plass her å følge arbeidet i detalj fra år til år og dokumentere innsatsen med statistiske opplysninger om tiltak og tilvekst. Slike finnes i de trykte beretningene i tidsskriftet og er således tilgjengelig for enhver som har interesse av dem. La oss heller prøve å se museumsarbeidet i perspektiv og framheve hovedlinjene i den frodige veksten og streife slike tiltak som ble av varig betydning for utviklingen.

En rask gjennomgåelse av samlingenes historie i disse 50 årene viser en vekstkurve med perioder av sterk stigning brutt av kortere stillstand. Best lar den seg følge i byggearbeidene som representerer de større tiltakene og følgelig er mer følsomt for konjunkturene enn de mindre gjenstandsgruppene.
Den første stigningen ligger i årene 1910—14, og markeres ved reisningen av 3 gamle bygninger: Geithusbui fra Arnafjord, Vetastova fra Vetanosi og Bergheimstova fra Feios.

I 1914 ble også det første skuret for sognejekten oppført ved sjøen. Med sikkert blikk for en meget vesentlig side av den gamle tradisjonskulturen hadde Heiberg gått til sikring av jekten. Dessverre ble skuret et mørkt punkt i museets historie. Det blåste nemlig ned innen årets utgang.
Neste år ble det reist påny og sto i fem år inntil stormen igjen la det ned, denne gang for godt.

Fra 1914 og fram til begynnelsen av 20-årene var det stans i byggearbeidene, utvilsomt på grunn av den første verdenskrigen og dens ettervirkninger. Så fulgte en ny periode av stigende aktivitet som varte så å si i ett strekk fram til annen verdenskrig.

I denne periode kom følgende bygninger til: Kvammeloftet fra Borgund, Råstabburet fra Lavik og Hemrebui fra Nordeide, samtlige reist i løpet av 1920-årene.
Fra 1928—1929 begynte arbeidet med den nye museumsbygningen for redskaps-samlingene. Den sto ferdig reist og montert til 25-års jubileet i 1934 og var oppført etter tegning av Johan Lindstrøm.

Med denne bragd trådte Heiberg fram som en av de mest originale og dyptpløyende spesialsamlere vi kjenner.

At han uten besvær kunne fylle den store bygningen med et veldig og rikt nyansert materiale av redskap og verktøy, gir oss en konkret idé om den frodige veksten innen gjenstandsgruppen som museet hadde hatt i løpet av de 25 årene.
Parallelt med denne ruvende oppgaven fortsatte arbeidet med bygningsmuseet og i løpet av 30-årene kom disse husene til: «Bondestuen» fra Glavær i Gulen, Fossen-stova fra Vadheim, Felehuset og sauefjøset fra Borgund, stabburet fra Otterskreen i Arnafjord og tørkehuset fra Hafslo.
Mot slutten av denne perioden ble også det første brannsikringsanlegget ferdig med dam, rørledning og hydranter. Det kom til å overta jekteskurets rolle som museets smertensbarn.

Så fulgte verdenskrig nr. 2 og la en demper på virksomheten. Helt stille var det nå ikke og et par bygninger ble oppført med list og lempe. Det var Vigdals-loftet fra Luster, seterhuset fra Gorå i Kaupanger og lysthuset fra Lavik. Museet fikk også som gave det gamle prestegårdshuset fra Vik.
Tomten ble utstukket og opparbeidet, men Heiberg skulle ikke selv få oppleve å se den staselige bygningen ferdig reist og innredet. Det skjedde først mot slutten av krigen og i årene som fulgte. Innvielsen fant sted til Historielagets 40- års jubileum i 1949.

Etter krigen er foruten prestegårdshuset foreløpig bare flyttet én gammel bygning, Kvammestova fra Lærdal. Aktiviteten etter Heibergs død har imidlertid hatt andre mål og oppgaver å konsentrere seg om. Disse skal jeg komme tilbake til nedenfor.

I dette kortfattete overblikket har vi målt aktiviteten i arbeidet med byggevirksomheten og bare under redskapsmuseet streifet inn på en av de mange andre gruppene i samlingene, rett nok den betydeligste. En må imidlertid ikke glemme tilveksten til de andre gjenstandsgruppene, møbler, husbunad, tekstiler, metallsaker etc., som gjennom alle disse årene var jevn og stor. Nevnes skal også at Heiberg var begynt å legge opp en ny gruppe, nemlig kunstverk utført av kunstnere fra Sogn i eldre og nyere tid og at han som vanlig hadde stor fremgang også med denne.

Overalt hadde det grodd frodig under hans kyndige og målbevisste ledelse. Det ene gamle huset han i 1908 overdro til det nystiftete laget sto nå omgitt av 20 andre, gamle bygninger. Den gamle velspekkete museumsbygningen fra 1905 hadde fått en større og like velfylt sidemann. De 3000 sognske antikviteter var blitt mangedoblet og samlingene talte ved Heibergs død bortimot 20.000 numre, samtlige nøyaktig katalogisert i hans sirlige håndskrift.

Disse tall gir et overveldende inntrykk av kvantiteten i Heibergs innsats. Likevel ville en slik målestokk være mindre betydningsfull om vi ikke samtidig visste at kvaliteten i hans samlinger holder vitenskapelig mål, og at vi i hans kataloger har nøkkelen til dette uvurderlige kulturhistoriske skattkammeret.
Igjen stopper vi opp overfor det gåtefulle samlerfenomenet som ved lykkelige impulser ble kanalisert og peilet inn de monumentale oppgavene. Vi vet at Heibergs ubetvingelige mani var forutsetningen for det hele og drivkraften i maskineriet. Men vi ser også klart at impulsene fra andre ledet hans tanker fram mot den riktige målsettingen.

Schirmers besøk i 1901, Vigdals oppfordring om Undredalsstova to år senere og Skåsheims initiativ i 1908 ble avgjørende begivenheter for Heibergs livsgjerning som samler. Endelig kom Historielaget til å gi ham en distriktsomfattende organisasjon i ryggen. Uten den ville aldri de helt store målene være nådd.
Alt dette var Heiberg klar over, og han bevarte alltid sin tillit og sitt vennskap til sine inspiratorer og trofaste medarbeidere.

Konsolidering.

Da Heiberg falt fra, ble museet stillet overfor nye og alvorlige problemer. Kanskje ikke så meget i samlervirksomheten som jo var staket opp og hadde nådd mange av sine viktigste mål. Heller ikke så meget i organisasjons-formen som var fastlagt og hadde Historielaget som garantist for kontinuiteten. Den egentlige og største vansken måtte bli overgangen fra den suverene ledelse av donatoren selv og herren på gården til en ansatt funksjonær. Det nære naboskap mellom museet og gården krevde forståelse fra begge parter. Det var derfor et lykkelig grep at den nåværende eier, professor Hans Heiberg, gikk inn i Historielagets styre som formann og dermed fulgte etter sin far i dette vikte verv.

Likevel er det klart at tyngden av vanskene måtte falle på den mannen som skulle tre i Heibergs sted som den daglige leder av museet og alene måtte bakse med alle de problemer som stellet av en så kjempestor samling stiller.
Allerede i G. F. Heibergs tid viste det seg et stigende behov for daglig assistanse. Det førte til at det i 1937 ble tilsatt en fast assisten med departementets velsignelse. Den nåværende styrer, Svein Vold, fikk stillingen. Fra første stund bøyde han seg for Heibergs autoritære ledelse og lærte fra bunnen av samlingene og arbeidet å kjenne.

Ingen kunne derfor bedre enn Vold være skikket til å overta ansvaret etter Heiberg. Han visste hvilke mangeartede krav museet stilte og hvilken umåtelig vanskelig oppgave han måtte gå inn for. Dertil måtte han også være klar over at det å følge etter den navngjetne gründeren med hans selvfølgelige og trygge feste i museet, på gården og i miljøet, ingenlunde ville bli en takknemlig jobb i første omgang.

Det måtte også bli temmelig smått med den faglige kontakten og stimulansen når en satt alene og isolert med arbeidet. Det manglet ikke på oppgaver for den nye styreren, men storparten av dem var av en annen og mindre fantasiskapende art enn dem som hadde ligget fore i gründer-perioden.
Det lå i sakens natur at Heiberg hadde vært mer innstillet på å bygge opp enn å bygge under og konsolidere. Han hadde rett og slett ikke tid eller tålmot til å sette seg ned og tenke fram til en periode da han ikke selv lenger skulle ha sin daglige gang i museet.

Nå var tiden kommet til å konsolidere den veldige ekspansjonen og trygge museum og samlinger for framtiden. Enhver som har kjennskap til den indre fronten i museumsarbeidet vet at vedlikeholdet av gamle bygninger og av samlinger er et av de daglige problemene. Møll og mitt og rust er konstante trusler, og det skal ikke så mange årenes svikt til for et museum går i forfall. Bare krigsårene med alle deres materialvansker var tilstrekkelig til å bringe vedlikeholdet ut av lage. Og da Vold tok fatt, sto han faktisk overfor et sisyfosarbeid.

År etter år måtte reparasjons- og konserverings- arbeidet settes først på programmet. Tak måtte tekkes, soppdannelser kveles, hele hus taes ned og settes opp igjen på nye grunnmurer og med utskifting av dårlige materialer. Tømmer ble preparert, rustent jernverk, mittætte tresaker og møllspiste tekstiler renset og stelt.
Samtidig skulle tilveksten pleies og penger reises til nye framstøt. Reisningen og innredningen av prestegården fra Vik er allerede nevnt, likeså flyttingen av Kvammestova fra Borgund. Hertil kommer en større omregulering av bygningsavdelingen med tanke på utbyggingen av et vordende sognetun.

Utstillingsformen i den gamle museumsbygningen har gått gjennom en påkrevd fornyelse med innbygging av nye montre og skap til en rekke av gjenstandsgruppene. En liknende framgangsmåte bJ.ir også nå gjennomført i redskapsmuseet.

Overalt merker en at en ordnende og reparerende hånd har vært virksom og at konsolideringen langsomt, men målbevisst blir gjennomført uten brask og bram. Det må tjene Svein Vold til stor heder at alt dette er gjort med fin venerasjon for gründerens innsats og med en personlig ansvarsfølelse for den mektige kulturkapitalen som er samlet her på Amble. I ham har museet og Historielaget fått nettopp den mannen som trengtes i en vanskelig og krevende overgangsperiode. Og lagets styre har med sin formann i 'brodden stolthet opp under styrerens konsolideringslinje i klar forståelse av hva det her gjaldt.

Sluttord.

Så slår en seg ned en kveldstund foran den gamle museumsbygningen og lar hvilen falle på etter dagens arbeid. Den siste turisten har nettopp sust avsted for å nå fergen og støvet ligger ennå som en grå sky nedetter veien. Styreren rusler rundt og låser dører og porter. Freden senker seg over gård og bygd, og øyet følger med velbehag de kjente og kjære linjene i landskapet utover fjorden. Minner om mange lignende kveldstunder foran museet dukker opp fra den gang Heiberg sjøl satt her og berettet sine samlersagn. Det gir et eget perspektiv til stunden og styrker ens samkjensle med museet og samlingene. Deres skjebne nå og i framtiden blir noe av en hjertesak, og en forstår kanskje bedre de bekymringer som kan gripe dem som i dag står med ansvaret.

Det ville være galt å lukke øynene for vanskene ved å opprettholde og drive et så komplisert anlegg som dette. Har en ikke nettopp sett styreren gjøre opp kassen for dagens besøk og forstått at disse tilfeldige skillingene faktisk betyr noe for opprettholdelsen av dette enestående kulturmonumentet?
Har en ikke hørt om tiggerbrev og lutspill og andre tryllekunster for å sikre en vanskelig økonomi? Og vet vi ikke at alt dette kommer til som ekstra byrder ovenpå selve det daglige arbeidet med bygninger og gjenstander, med katalog og tidsskrift. Her som ellers er det ringe kår som bys kulturvernet i landet vårt.

Sogns Folkemuseum er noe mer enn en tilfeldig attraksjon for heseblesende besøk mellom to ferger. Det er først og fremst skapt av fjorden og for fjorden, og her har sogningen en nær sagt uuttømmelig kilde om sin rike kultur, en heimstadlærebok uten like som skulle vernes som del klenodium den er.
Og vernet skulle ikke i altfor sterk grad gjøres avhengig av lotteri eller av inngangsskillinger fra fremmedfolk som farer vei langs fjorden.

Samlingene her på Amble gård er også noe mer enn et folkemuseum for Sogn. I virkeligheten er det et av arnestedene for studiet av den gamle, sjølhjulpne bondekulturen som vi alle er så stolte av. Forskere fra nær og fjern har høstet, og vil i framtiden stadig kunne høste, det rikeste tilfang til sine studier av den svunne kulturform og derved bidra til å utdype og levendegjøre de verdiene som vernes her, til felles glede og berikelse for leg og lærd.

Forpliktelsen overfor en slik vesentlig kulturkapital strekker seg derfor lenger enn til Sogn og sogningene. Det burde angå alle som mener noe alvorlig med kulturarbeidet å se disse samlinger trygget for all framtid.

Jeg synes det er grunn til å minne om dette ved 50-års jubileet, ikke minst fordi mange har lett for å glemme det som ligger unna allfarveien og ikke stadig trenger seg på bevisstheten. La oss ikke lukke øynene for at det er en parallell mellom et museum som dette og stølsgrendene og fjellviddene som trues med glemsel etterhvert som stiene og tråkkene gror til. Kanskje ville det være sunt som motvekt mot den materielle slagsiden i vår tid å dyrke slike verdier med større omsorg enn vi i dag synes vi har råd og stunder til.

Robert Kloster.