Leikanger prestegard

Leikanger prestegard

Utdrag frå "Årbok for Sogn" 2005

Av Janike Sverdrup Ugelstad

Bestemmelsen om å knytte en bolig til prestekallet skriver seg tilbake til middelalderen. Ikke bare en bolig, men også et gårdsbruk hørte med, det siste for å sikre presten og hans familie en fast inntekt. Hans øvrige inntekter var tiende i form av frivillige ofre og pålagte avgifter for de kirkelige tjenestene prestene utførte.

Etter reformasjonen, ved at vi fikk en statskirke, ble også prestene embetsmenn. Forholdet til statskirken og til menigheten ble regulert ved lov. Selv om presten forvaltet prestegården hadde menigheten et medansvar for vedlikeholdet. Denne ordningen ble holdt i hevd frem til 1897. Fra da av ble vedlikeholdspliktene i sin helhet overtatt av det offentlige ved staten.
I enhver bygd inntok prestens bolig en dominerende og representativ stilling. Prestestanden var en betydelig embetsmannsklasse og hadde, ikke minst under opplysningstiden på 1700­tallet, en svært viktig toneangivende del i samfunnet. Det var i presteboligen at de nye strømninger innenfor filosofi, litteratur og ikke minst geografi og verden utenfor oss selv ble diskutert. Det finnes en mengde eksempler på aktive prester fra denne tiden som tok del i alt som rørte seg ikke bare innenfor eget embete, men i verden omkring. De var engasjert i jord og landbruk, eksperimenterte med og dyrket frem nye vekster, av den grunn fikk de tilnavnet «potetprester».
En slik prest var trolig også Gert Geelmuyden (1704– 1764) som inntok sitt embete i Leikanger på midten av 1700­tallet. Han kom til en prestegård med en lang forhistorie og som kan trekke sine røtter i hvert fall tilbake til 1300­tallet. Forut for den presteboligen det her skal handle om, og som Geelmuyden tok tak i, fantes også en bolig og et tun. Kilder fra 1600­tallet forteller om en mengde små hus, visstnok opp til 25 og et hovedhus. Da sogneprest Gert Geelmuyden tiltrådte sitt embete fant han at boligen fra 1600­tallet var i svært dårlig forfatning. I følge Carl W. Schnitler var dette en røykstue, gamle reparasjonsregnskaper viser at denne var oppført i 1685.

Den nye sognepresten hadde vært kapellan hos sin forgjenger og kjente forholdene på Leikanger godt. Han kunngjorde at hvis menigheten bidro med 300 riksdaler skulle han selv bidra med 100, og bygge nytt hus «paa samme tomter og Grundvolle» som den gamle.
Menigheten ble enige med sogneprest Geelmuyden og bidro slik at et nytt hus sto ferdig i 1752. Dette ble en for sin tid vakker og moderne bolig. Snekkerarbeidet er preget av rokokkoen, slik denne stilretningen blomstret i perioden 1750 til 75. Svaitakene er karakteristiske for Bergens rokokko. Innvendig er dette stilpreget særlig synlig i forstuen, i kjøkkenet og i de fire mindre rommene til venstre for inngangen. I storstuen derimot har empiren slått igjennom. De store stjerneblomstene oppe i dørlistenes hjørner er typiske bergenske empireornamenter. Huset bærer preg av utsøkte håndverksmessige detaljer, især i dørenes fyllinger og i alt profilert listverk. Ikke minst inngangs døren må ha virket imponerende på alle som hadde ærend inn til prestens bolig og kontor. Det er nærliggende å tro at håndverkere fra Bergen har bidratt til dette arbeidet. Selve hustypen var utviklet i Bergen, som på 1700­tallet var en rik by, og som i høy grad tok del i det som historikerne har kalt «Norges gullalder».

Embetsmannskulturen var utviklet i byene, men fikk raskt spredning utover i landet noe de mange prestegårdene, boligen og dens bohave, er typiske eksempler på. Biskop Pavels berømmer husets storstue. Storstuen var det gamle «herrekammeret» som opprinnelig var påbudt på prestegårdene som logi for biskoper og andre fornemme reisende. I dag er storstuen på Leikanger delt i fire mindre værelser, dette må altså ha skjedd etter 1819 etter biskopens besøk.
Geelmuyden døde etter å ha bodd 12 år i sin nye prestebolig. Hans etterfølgere Ole B. Friis og de som fulgte derpå syntes å være vel tilfredse med sin bolig. Først i 1840 da Søren Wilhelm Thorne (1804–1878) overtok embete, ser vi dokumenterte endringer. I Leikanger kallsbok skriver Thorne at han har problemer ikke bare med selve boligen, men bl. a. også med bryggen.

«Ved ankomsten lå Leikanger prestegods landgangsbrygge i ruiner, likesom prestegårdens hovedbygning var for falden og så dårlig innrettet at det store hus ei engang avgav de tarveligste bekvemmeligheder(...). Den nuværende nye og solide landgangsbrygge blev derfor straks opført for største delen på sogneprestens egen bekostning. Ligeledes undergik prestegårdens hovedbygning en fuldstendig hovedreparasjon og avgir nu en tilstrekkelig smukt og særdeles vel indrettet bolig, idet den forrige storstue, der optog den halve del av huset, ved hjelp av en til støtende gang, er blit indredet til Dagligværelser. Samtlige både nye og eldre værelser er blitt smukt oppusset (...) almuens beredvillighed til å indgå på disse nødvendige og hensiktsmessige forandringer erkjendes med takknemlighed».

Huset fikk altså sin nåværende rominndeling i sogneprest Thornes tid. Kjøkkenet er særlig imponerende og gir et levende
innblikk i hvilken matkultur som regjerte i prestegården. Her må ha vært store håndteringer og utstrakt gjestfrihet med god mat og drikke. En slik prestegård med sin beliggenhet helt nede ved Sognefjorden måtte være forberedt på besøk og sikkert overnattinger også. Vær og vind gjorde adkomsten mer besværlig og utfordrende enn andre steder. Menigheten søkte prestegården i uvær både før og etter gudstjenesten. I annen etasje finner vi sogneprestens studerkammer også med empire detaljer. Loftet er ellers svært og må ha vært uhyggelig kaldt om vinteren. På 1700­tallet under rokokkoen var bygningen rødmalt, mens den ble hvitmalt på 1800­tallet.

På slutten av 1800­tallet ble de fleste uthusene på gården oppsatt på nytt eller reparert. Uthusene besto bl.a. av et stabbur, løe, en stall, et naust samt eldhus og drengestue.
Slik sto prestegården der inntil 1911. Tretten familier hadde bodd i huset. Da gjentok historien seg som i Geelmuydens tid 150 år før. Våningshuset var blitt forfallent, uhensiktsmessig og gammeldags. Forskjellen nå var at bygningen ble tatt vare på og flyttet over fjellet for å bli innlemmet i Norsk Folkemuseums friluftsmuseum.

Emneord: