Lærdal prestegard, foto Leif Hauge

Lærdal prestegard

Lærdal prestegard, utdrag frå "Årbok for Sogn" 2005.
av Claus Lindstrøm

Den nåværende hovedbygningen på prestegården i Lærdal ble bygget i tiden 1819­1821. Før den tid kjenner vi ikke spesielt til boligforholdene for prestene i Lærdal. Men forholdene der, i forutgående århundrer, var sikkert i prinsippet de samme som for prester i andre bygder i landet: Det var som regel de lokale hustypene på gårdene som gjorde tjeneste som våningshus på prestegård ene. I Lærdal må det ha vært treromsstova slik vi kjenner den fra de større gårdene, som har vært prestebolig der. Kanskje med enkle utvidinger av boligarealet, ved tilbygg eller sammenbygging med annet hus slik vi vet forekom for denne hustypen. Det samme gjaldt for uthusene: De skilte seg heller ikke ut fra de typer som var vanlig på gårdene ellers, bortsett kanskje i størrelse. De var lenge tømrete uthus, en bygning for hver funksjon (fjøs, løe, stall, bur osv.)

Da ny hovedbygning ble aktuell på Lærdal prestegård i begynnelsen av 1800­årene, hadde imidlertid boligtyper fra byene for lengst trengt seg inn som embetsboliger for de «kondisjonerte» på landsbygden i Norge. Disse boligtypene hadde internasjonale aner og tilknytning til den europeiske arkitekturutvikling. De klassiske idealer var rådende, med symmetri i plan og fasader og med midtgangsplanen som utgangspunkt – selv om oppbygginga av hovedformen varierte mellom landsdelene. I Sogn var det naturlig at disse nye embetsboliger fikk preg av nærheten til Bergen som nærmeste by. I Bergen hadde impulsene fra det nordtyske/danske området vært særlig sterke. Både i detaljering og hovedutforming lånte disse større boligtyper trekk derfra.
Utformingen av hovedbygningen på prestegården i Lærdal har også flere fellestrekk med andre eldre bygninger på embetsgårder i Sogn – først og fremst med Leikanger prestegård:
Den lange en­etasjes bygningen i toromsbredde med en sentral midtark som dominerende motiv i eksteriøret. Men i Lærdal har det aldri vært en hovedinngang med en portal sentralt i midtarken. Å utelate dette i denne hustypen kan nok tyde på et manglende profesjonelt grep på planleggingsoppgaven. Også andre ytre detaljer savnes. Likevel må det enkle opprinnelige eksteriøret (fig 2) sammen med den frodige forhagen hatt mye av den samme sjarm som eksteriøret til gamle Leikanger prestegård skal ha hatt før den ble flyttet til Norsk Folkemuseum. Like etter år 1900 fikk imidlertid bygningens eksteriør en ny karakter, en ny ham.

Intet ved selve hovedutformingen ble endret, men bygningen fikk en komplett ny utvendig detaljering i sveitserstil. Taktekkinga ble lagt om fra panner til skifer. De gamle smårutete 2­fags vinduer med midtpost ble skiftet ut med storrutete 3­fagsvinduer med krysspost, og de små arkene på nordre takflate ble fjernet. En ny inngang for kontoret ble anlagt i nord veggen. Rommet innenfor ble omgjort til gang med ny trapp til 2. etasje.
Før 1814 hadde prestegårdene og deres utforming nærmest vært et lokalt anliggende, men etter hvert kom departementet mer inn i billedet. 1 1835 var det kommet så langt at departementet lanserte typetegninger for bygninger på prestegårder. I følge tradisjonen skal det ha vært kaptein Claus Pedersen Rumohr (1770— 1831) som stod for planleggingen av den nye presteboligen i Lærdal, og med sin militære utdanning ville ikke dette ha vært usannsynlig. Men dette har ikke hittil vært mulig å få dokumentert, selv om vi vet at han var medlem av den 3-manns store byggenemden. Derimot foreligger det en «grundtegning», «udkastet af Bøyesen» i 1818 (Fig. 3). Han var sogneprest i Lærdal fra 1812 til 1822.
Tegningen ble funnet i Bispearkivet i Bergen, og planen har i hovedtrekkene samme disponering av rommene i 1. etasje som de fikk ved oppførelsen. Den har også nær på de samme ytre hovedmål.
Tegningen fra sogneprest UE Bøyesen (1773-1831) kan også tyde på at han heller ikke var helt ukjent med planidealene som gjaldt for den tids embetsboliger. Med de interesser og kunnskaper han hadde på så mange områder.

På grunnlag av oppmålinger og eldre beskrivelser i branntakster, har en kunnet dokumentere hovedbygningens opprinnelige grunnplan og bruken av rommene på 1800 tallet. Fra bevarte deler og eldre fotos kan man også få et inntrykk av hvordan interiøret var de første hundre år av bygningens historie: I hovedrommet var der brystningsfelter opp til vindushøyde og over det tapetserte vegger. I overgang til tak var det rikt listverk. I ark-rommet i 2. etasje var det også stor hulkil med profilert listverk. Overalt var der bredt empire­ preget dørlistverk med utskårne rosetter i hjørnene. I hovedrommene har dørene enda speil fyllinger med riflet Louiz­seize detaljering.
På midten av 1900­tallet ble det foretatt en del mindre moderniseringsarbeider i prestegården. En mer omfattende utbedring av hovedbygningen ble gjort tidlig i 1990­årene, da det etter en del usikkerhet endelig ble vedtatt at den fortsatt skulle være prestebolig i Lærdal. Målsetningen var at man så langt det var mulig skulle gjøre boligen mer bruksvennlig uten å kaste vrak på karakteren og verdiene ved den gamle bygningen.